Maritim Modellklubb

Møtestedet for nye og garvede modellbåtbyggere

Litt teori om planking før vi begynner

leave a comment »

13.10.2003

I likhet med de fleste andre byggesett man får kjøpt har Sherbourne-settet to lag med skrogplank. Det innerste laget er av lime-tre (også solgt som som lind her i Norge), mens det ytterste laget er av valnøtt. Begge lag er av 1×4 mm trelister.

I tiden som har gått siden siste innlegg på disse sidene ble skrevet har jeg limt trelister så limet har sprutet. Første plankelag er nå på plass, i alle fall på babord side av skroget. Det neste innlegget mitt vil behandle denne delen av jobben.

MEN: Først må vi ta for oss litt teori. I virkeligheten var skrogene konstruert av spanter som satt tett-i-tett bortover skipssiden, som gav skroget styrke og fasong. Plankene som utgjorde skipssiden var bare en tynn «hud» utenpå dette rammeverket, deres funksjon var rett og slett å holde vannet ute og fint lite annet. Det ble kun benyttet ett lag med planker på virkelige skipsskrog (vi har riktignok unntak som polarskipet Fram med sine tre plankelag, og endel 1600-talls krigsskip som ble forsynt med et ekstra lag med plank utenpå det opprinnelige når det viste seg at konstruktøren hadde dretet seg ut med displasementsberegningene… men det blir en annen skål).

Byggesett er annerledes. Her har vi et temmelig glissent lag med skott som definerer skrogformen sånn noenlunde, og et eller to lag med planker utenpå dette rammeverket som da faktisk gjør det meste av jobben med å definere skrogfasongen. Av denne grunn er plankelaget på et modellskip jevnt over svært mye tykkere enn det skulle vært skalaen tatt i betraktning. Vanlig praksis er å ha et indre lag med lett-bearbeidet treverk – typisk lind eller abaki – som modellbyggeren kan pusse og sparkle og herje rundt med, og et ytre lag med hardere, dekorativt treverk som limes utenpå det indre laget når fasongen på skroget er skapelig hvis hovedfunksjon er å være vakkert, her er valnøtt den store slageren av en eller annen uforståelig grunn. I parentes bemerket er ingen av standardmaterialene spesielt godt egnet til modellbygging, bjørk eller pære hadde vært langt bedre.

Oppgaven en står ovenfor når en skal legge det første plankelaget er først å fremst å dekke rammeverket i skroget med plank slik at man får en overflate lime det ytre plankelaget på, hverken mer eller mindre. Strengt tatt, i hvertfall. Er man litegranne taktisk av seg, og det bør man strengt tatt være, griper en dessuten sjansen til å legge det indre plankelaget på en måte som er representativ for det en skal gjøre med det ytre laget med plank for å få et korrekt resultat, slik at en kan ta med seg erfaringene her videre til det endelige plankelaget.

Ergo bestemte jeg meg for å legge det indre plankelaget på en slik måte at det hadde et visst samsvar med virkelig praksis.

Det vi skal gjøre er å dekke en mer eller mindre bolleformet konstruksjon – altså skroget vårt – med flate trelister som vi legger langsmed, fra baug til akterende. Dette reiser en del geometriske problemer. La oss tegne en liten skisse av skroget, sett rett for- og bakfra:

Skrogskisse

Skrogskisse

K angir her kjølen. Til venstre ser du skipet sett forfra, til høyre bakfra. B angir toppen på skrogsiden på det punktet hvor skipet har størst omkrets. Plankene våre skal her legges kant-i-kant nedover den blå kurven som går fra B til K, for å dekke hele skroget. Det er åpenbart at her går det med en del bordganger for å komme rundt.

Helt forut på skroget, punkt A angir toppen på forstevnen, ser vi at bordgangene våre skal legges kant-i-kant fra A til K langs den røde stripen for dekke skroget på dette punkt. Avstanden fra A til K er – åpenbart – mye kortere enn avstanden fra B til K langs den blå kurven.

Helt akterut ser vi punkt C som angir «bakre hjørne» på skroget, siden dette skipet har et akterspeil. Listene våre skal her legges kant-i-kant langs den rødbrune linjen, ned rundt akterspeilet altså, for å dekke skroget. Distansen fra C til K langs den brune linjen er lenger enn A-K i baugen men kortere enn B-K midtskips.

Det trengs altså flere lister for å «komme rundt» midskips enn det gjør akterut, og flere akterut enn forut. Dersom vi nå bare starter å spikre lister, la oss si nederst ved kjølen og jobber oss oppover, list kant-i-kant med list uten noe mere dilldall, får vi et skrog som har planking omtrent som dette her…

Helt feil, A

Helt feil, A

Ikke spesielt overbevisende, dette er en banan og ikke en båt! Alternativt kan vi begynne øverst og planke oss glade og fornøyde nedover til kjølen. Resultatet vil bli noe slikt:

Helt feil, B

Helt feil, B

Smaker ikke akkurat fugl den varianten heller, den henger jo rent med nebbet stakkar. En tredje variant kunne være å planke ovenfra og ned, så langt det går før det blir tullball, og deretter planke fra kjølen og opp til man møter det første plankebåndet:

Neppe riktig

Neppe riktig

OK – bedre, men ikke bra. Nederlenderne brukte en teknikk omtrent som denne på 1700-tallet, det er sant. Noen alminnelig variant var det dog ikke.

Hvordan er så virkelig, normal praksis, gitt at vi bygger en modell av en tre-skute? Formålet med å planke skroget er jo å holde vannet ute, rett og slett. Det må altså være vanntett (ingeniørkunst på høyt plan, dette her…). Dermed sier det seg egentlig selv at alle planker må være solid boltet fast til spantene hele veien bortover, og alle planke-ender må likeledes være solid festet. Alle plankeskjøter falt på et spant, slik at endene på begge plankene kunne boltes fast til spantet.

En skisse av skrogplanking. Spanter i grått, bordganger i blått, bolter i rødt:

En skisse av skrogplanking. Spanter i grått, bordganger i blått, bolter i rødt:

Hver planke er boltet til hvert spant med to bolter, der det er en skjøt er hver av planke-endene festet med to bolter. Det måtte være såpass, ellers ble strukturen for svak, planken løsnet i enden, vannet rant inn og konsekvensene sier seg vel selv! Enhver planke må altså hele tiden være bred nok til å ha to (forøvrig temmelig solide) bolter i bredden!

Videre er det et faktum at bordgangene på et skip i det store og det hele løp hele veien fra baug til akterende, uten at noen «forsvant» underveis. Siden vi allerede har sett at området som skal plankes opp varierer fra baug til midtskips til akter er det dermed temmelig åpenbart at bredden på den enkelte bordgang må være størst midtskips, og at bordgangene derfra må smalne av frem mot baugen, og bakover mot akterenden. Siden vi altså må ha en viss bredde på bordgangen for å kunne bolte den fast til spantet legges det dermed visse begrensninger på hvor mye den enkelte bordgang kan kuttes ned i bredden. Tommelfingerregelen her er: En bordgang skal ikke smalnes av til mindre enn halvparten av sin maksimale bredde – ellers ville det ikke være plass nok til å feste boltene i enden på den!

Og så er det et siste moment vi må være klar over: På den delen av skipet som var over vannet (sånn mer eller mindre) skal ikke bordgangene smalnes av, det er ikke nødvendig der gitt fasongen på skroget. Det er fasongen på den delen av skroget som er under vann som skaper problemene for oss, det er altså i det området at vi må trikse og mikse med bordgangene våre for å få ting i hop.

Mer formelt er det området fra barkholtet og ned som skal tilpasses. Barkholtet er en grov forsterkning, en slags ekstra-solid bordgang, som løper i hele skipets lengde fra baug til akterende, det er temmelig åpenbart når en først er oppmerksom på at det eksisterer. (Faktisk er det barkholtene, sammen med kjølen, som holder skroget i hop.)

Klubbmodell - barkholtet markert med rødt

Klubbmodell - barkholtet markert med rødt

Ovenfor ser du et bilde av klubbmodellen, med barkholtet indikert med rødt. Det er altså området under det røde som vi skal boltre oss på, området over det røde er ren plankekjøring.

Altså: Vi skal prøve å dekke hele området under barkholtet med X antall trelister, som alle løper fra for til akter, dette skal vi oppnå ved å variere bredden på den enkelte list underveis slik at det hele går i hop.

Det hadde ikke vært noe problem det, hvis vi hadde hatt med spaghetti å gjøre og ikke treverk!

Skroget til klubbmodellen. Hjelpelister er spikret på for å illustrere hvordan plankene vil ønske å ligge.

Skroget til klubbmodellen. Hjelpelister er spikret på for å illustrere hvordan plankene vil ønske å ligge.

Ovenfor ser du et bilde av det uplankede skroget, hvor jeg har stiftet fast noen tynne trelister på strategiske steder. Disse listene har jeg latt følge sin naturlige form, dvs de er lagt an midtskips slik at de løper rett for-og akterover og har bare blitt bøyd nedtil skottene og stiftet fast der de faller naturlig uten at jeg har bendt og vridd dem til på noen som helst slags måte. Sidestykkene av kryssfiner er allerede montert, disse stemmer beleilig nok bra overens med toppen av barkholtet slik at vi for alle praktiske formål kan betrakte området nedenfor sidestykket som det området vi faktisk skal tilpasse plankingen på.

Det vi ser er at listene i baugen prøver å «klatre» oppover, det samme skjer akter. Vi ser faktisk at list nummer to ovenfra helst vil krysse den første listen, helt fremme i baugen. Dette går jo ikke, husk at vi må beholde en viss bredde på hver bordgang for at de skal kunne boltes fast til spantene på skikkelig måte. Nede ved kjølen blir det tilsvarende glissent, ser vi, her må vi åpenbart trå til med planker som ville vært flere meter brede i virkeligheten for at dette skal gå i hop! Det er greit at de hadde tilgang til grøvre tømmerdimensjoner i gamle dager, men det må være grenser. Vi må ha bordganger som løper mer rett-frem langs skroget enn dette eksperimentet tilsier at de vil gjøre.

Her er en grov liten skisse av tingenes naturlige tilstand, slik den blir dersom vi bare trøkker plankene nedtil skottene og lar dem løpe slik de vil:

Naturlig plankeforløp

Naturlig plankeforløp

Vi ser at de nederste plankene løper ut i spiss, dette ville det ikke vært mulig å feste skikkelig på skroget – det var ikke slik det ble gjort i virkeligheten.

Det vi må gjøre for å få ting til å ordne seg, foruten å simpelten bøye plankene inntil skroget, er å bøye plankene «på tvers» slik at de slår sving på seg der det er nødvendig, slik at vi holder klatretendensen til bordgangene under kontroll. Dette er særlig nødvendig på de øverste bordgangene i baugen, ser vi, siden det der blir lovlig trangt ellers! I virkeligheten ville plankene her nok bli saget ut av bredere emner, evt saget av emner med passende naturlig krumning, foruten at en kunne hjelpe til litt med damp og rå makt for å få det på plass. I byggesettet er vi henvist til våre 1x4mm trelister og må gjøre det beste ut av dem. Som nevnt – dette er treverk, ikke nykokt spaghetti. Det er ikke ubegrenset hva vi kan få til av siksakk-kjøring på bordgangene, vi må finne en kompromissløsning som lar bordgangene løpe mest mulig pent og pyntelig fra baug til akterende samtidig som vi slipper å tvinge trelistene til å anta helt urimelige fasonger. Med litt beregning skal det være mulig å få et resultat som har mye til felles med måten det så ut på i virkeligheten!

"Sunniva", en liten sak fotografert ved kai i Sandnes

"Sunniva", en liten sak fotografert ved kai i Sandnes

Jeg var i Sandnes nylig, der lå det en snerten liten trefarkost ved kaia. Her er et nærbilde av bordgangene i baugen på dette fartøyet. Vi ser at bordgangene «klatrer» mer og mer opp mot baugen etter hvert som vi jobber oss nedover mot kjølen, men innen visse grenser. Videre ser vi hvordan bredden på bordgangene varierer, de er smalere helt fremme enn de er lenger akter. Dette er et mindre skip enn Sherbourne, og har dermed ikke noe barkholt – eller en kan si at barkholtet sitter oppe ved dekk. Videre har det skarpere linjer og en spissere baug enn kutteren vår, det er dermed ikke så nødvendig å bøye bordganger på tvers for å få ting til å gå i hop. Tendensen er imidlertid den samme.

Hvis vi tar en rask titt på polarfartøyet Gjøa, som har et akterspeil akkurat som Sherbourne, ser vi hvordan plankingen løper i den enden. De nederste bordgangene løper ut i en «vifteform», rundt selve akterspeilet er de imidlertid smalere. Dette er helt standard for denne skrogformen – det er ingenting som sier at alle plankene fra topp til bunn må være like brede til enhver tid!

Med denne teorien under beltet er vi nå klare til å se hvordan jeg rent konkret planket modellen med det første plankelaget. Mer om det i neste innlegg!

Ståle Sannerud

Tilbake til nybegynnerkurs-siden

Written by maritimmodellklubb

12.05.09 kl. 23:40

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: